26.02.2014
Hola
Vær hilset fra Tenerife! Jeg og mamma er på ferie i sydenland. Vi bor i området Playa de las Americas, på Sunprime Coral Suites. Våknet på avreisedagen med vond hals, og er litt forkjølet, MEN sola varmer godt om dagen og det er masse spennende å finne på her! Hasta luego!
21.02.2014
Dagen derpå
Man lærer visst aldri av sine feil! Jeg har hatt en under gjennomsnittet bra fredag, takket være en over gjennomsnittet bra torsdag. Heldigvis begynner kroppen å hente seg litt inn, og jeg er ikke lenger lenket fast på badet...
På onsdag var jeg på brettspillkveld hos Pia. Hun serverte kake og iste, og vi fikk kose med den utrolig søte rotta hennes, April. Jeg har aldri hatt noe særlig forhold til rotter, og har derfor fortalt meg selv (og andre) at rotter ikke er noe for meg. Men jeg merker at jeg er utrolig lysten på et kjæledyr, og ja -- jeg vurderer faktisk å skaffe meg en rottekompis! Har tross alt vokst opp med kjæledyr de første 19 årene av mitt liv. Bård er nesten on board (HEHE) på denne ideen. Jeg har begynt å gjøre litt research på rotter og råd ang. hold av rotte. Hadde vært dritkult, egentlig.
Pia og April (som synes det blir litt vel mye kjærleik). Foto: priv
På onsdag var jeg på brettspillkveld hos Pia. Hun serverte kake og iste, og vi fikk kose med den utrolig søte rotta hennes, April. Jeg har aldri hatt noe særlig forhold til rotter, og har derfor fortalt meg selv (og andre) at rotter ikke er noe for meg. Men jeg merker at jeg er utrolig lysten på et kjæledyr, og ja -- jeg vurderer faktisk å skaffe meg en rottekompis! Har tross alt vokst opp med kjæledyr de første 19 årene av mitt liv. Bård er nesten on board (HEHE) på denne ideen. Jeg har begynt å gjøre litt research på rotter og råd ang. hold av rotte. Hadde vært dritkult, egentlig.
Pia og April (som synes det blir litt vel mye kjærleik). Foto: priv
16.02.2014
Et år senere
Ja, så havnet jeg her igjen. Jeg kan ikke for det, jeg elsker å skrive. Jeg tenker mye. Alt må havne et sted. Tenk at det har gått et år! Jeg har blitt litt mer voksen og mye bedre kjent med meg selv. Også har jeg verdens fineste kjæreste (samboer, faktisk).
Jeg og Bård har flyttet sammen i en fin leilighet i Holmenkollen. 80 kvadratmeter som er bare vårt. Samboerlivet er en stor overgang, men jeg synes vi har det veldig fint. Jeg jobber som assistent i aktivitetsskolen. Det er deilig å være sivil igjen!
19. desember hadde jeg min siste dag i Bodø. Jeg har blitt så sykt emosjonell (gamlehjem
neste), og gråt hele dagen. Da jeg våknet i min egen seng dagen etterpå, føltes alt fjernt. Nesten så jeg ikke hadde trodd at jeg skulle overleve et år i Kongens klær. Og jeg har vokst så mye. Lært så mye. 2013 har virkelig vært det beste året i mitt liv! Å gå inn i Forsvaret er det beste valget jeg har tatt. Jeg angrer litt på at jeg ikke har skrevet ned alle opplevelsene. Men samtidig er det så godt å bare oppleve. Nei, for et fantastisk år.
Karriereveilederen i Forsvaret synes det er lærer jeg burde bli. Jeg er delvis enig, så jeg skal søke lærerutdanning på Høgskolen i Oslo og Akershus. Så får vi se hva det blir til. Det er både fint og slitsomt å ha så mange muligheter og ønsker. Alt forandrer seg hele tiden. Følger hjertet!
Jeg og Bård har flyttet sammen i en fin leilighet i Holmenkollen. 80 kvadratmeter som er bare vårt. Samboerlivet er en stor overgang, men jeg synes vi har det veldig fint. Jeg jobber som assistent i aktivitetsskolen. Det er deilig å være sivil igjen!
19. desember hadde jeg min siste dag i Bodø. Jeg har blitt så sykt emosjonell (gamlehjem
neste), og gråt hele dagen. Da jeg våknet i min egen seng dagen etterpå, føltes alt fjernt. Nesten så jeg ikke hadde trodd at jeg skulle overleve et år i Kongens klær. Og jeg har vokst så mye. Lært så mye. 2013 har virkelig vært det beste året i mitt liv! Å gå inn i Forsvaret er det beste valget jeg har tatt. Jeg angrer litt på at jeg ikke har skrevet ned alle opplevelsene. Men samtidig er det så godt å bare oppleve. Nei, for et fantastisk år.
Karriereveilederen i Forsvaret synes det er lærer jeg burde bli. Jeg er delvis enig, så jeg skal søke lærerutdanning på Høgskolen i Oslo og Akershus. Så får vi se hva det blir til. Det er både fint og slitsomt å ha så mange muligheter og ønsker. Alt forandrer seg hele tiden. Følger hjertet!
31.03.2013
Til deg fra meg
Jeg er i mitt tjuende leveår her på denne planeten. Jeg er presse- og informasjonsassistent i Forsvaret og jeg har tenkt til å søke flygeskole eller befalskole i 2014. Jeg både vet og vet ikke hva det skal bli av livet mitt, men jeg føler at det har tatt en retning. At jeg er på vei et sted.
Har lest gjennom det som står her, og mye av det er morsomt. Det er minner. Men det er ikke meg. Ikke nå lenger. Jeg er ikke å finne her inne lenger, og hvis jeg noen gang får lyst til å skrive igjen, gjør jeg det nok på en ny platform. På intervjuet mitt til stillingen hos Forsvaret spurte de om jeg hadde skrevet noe. Og jeg ga dem adressen til denne bloggen. Og jeg fikk stillingen. Kanskje det er takket være alle minnene jeg har foreviget her inne, kanskje er det takket være noe helt annet.
På tirsdag går flyet til Bodø, og jeg vet ikke når jeg kommer hjem neste gang. Det kommer til å bli så alt for bra der oppe, med gode venner, verdens flotteste gutt ved min side og forhåpentligvis en spennende jobb. Og jeg er så spent på hvordan livet mitt blir fremover.
Denne bloggen har hatt sine glansdager, men nå føler jeg meg ferdig. Det er rart å se tilbake på hvordan jeg har utviklet meg. Fint å kjenne på hvor bra jeg har det nå. Takk for det. Takk for meg!
Har lest gjennom det som står her, og mye av det er morsomt. Det er minner. Men det er ikke meg. Ikke nå lenger. Jeg er ikke å finne her inne lenger, og hvis jeg noen gang får lyst til å skrive igjen, gjør jeg det nok på en ny platform. På intervjuet mitt til stillingen hos Forsvaret spurte de om jeg hadde skrevet noe. Og jeg ga dem adressen til denne bloggen. Og jeg fikk stillingen. Kanskje det er takket være alle minnene jeg har foreviget her inne, kanskje er det takket være noe helt annet.
På tirsdag går flyet til Bodø, og jeg vet ikke når jeg kommer hjem neste gang. Det kommer til å bli så alt for bra der oppe, med gode venner, verdens flotteste gutt ved min side og forhåpentligvis en spennende jobb. Og jeg er så spent på hvordan livet mitt blir fremover.
Denne bloggen har hatt sine glansdager, men nå føler jeg meg ferdig. Det er rart å se tilbake på hvordan jeg har utviklet meg. Fint å kjenne på hvor bra jeg har det nå. Takk for det. Takk for meg!
06.03.2013
Språklig miljøskade (aka ting jeg har begynt å si etter rekrutten)
Good!
Det er krise.
Ikke greit.
Trist liv.
Og ikke minst har jeg fått streng beskjed om å ikke si "lol" og om å slutte å bite negler. Så får vi se, da. Hvordan det går.
Jeg har trent både i går og i dag. Satte standarden i går med en langintervalløkt på tilsammen 30 minutter, og en styrkeøkt etter det. Hvilken bedre grunn enn militæret har man egentlig for å komme i form? Har jeg forresten nevnt at jeg er nede på 16:27 når det gjelder 3000 meter?! I oktober løp jeg den på 22:22. Så her snakker vi. Jeg er et levende bevis på at selv sofagriser klarer seg fint her inne. Jeg bestod ikke en gang push-ups og hang-ups, altså. Klarte ingen! Sommerarmer 2013.
Det er krise.
Ikke greit.
Trist liv.
Og ikke minst har jeg fått streng beskjed om å ikke si "lol" og om å slutte å bite negler. Så får vi se, da. Hvordan det går.
Jeg har trent både i går og i dag. Satte standarden i går med en langintervalløkt på tilsammen 30 minutter, og en styrkeøkt etter det. Hvilken bedre grunn enn militæret har man egentlig for å komme i form? Har jeg forresten nevnt at jeg er nede på 16:27 når det gjelder 3000 meter?! I oktober løp jeg den på 22:22. Så her snakker vi. Jeg er et levende bevis på at selv sofagriser klarer seg fint her inne. Jeg bestod ikke en gang push-ups og hang-ups, altså. Klarte ingen! Sommerarmer 2013.
05.03.2013
Livet som flysoldat
En mer passende tittel på dette innlegget hadde kanskje vært "uke 8 overlevd". Eller enda bedre, "rekrutten overlevd"! Jeg er ikke rekrutt lenger, nå er jeg flysoldat Johansen. :-) :-) :-)
Torsdag 28. februar marsjerte vi i blå uniformer og sto oppstilt på appellplassen mens det ble holdt taler og utdelt premier for ditt og datt. Så hadde vi en helt enorm lunsj før vi vasket oss ut av kaserna og i mitt tilfelle flyttet inn på nytt rom. Nei, jeg fikk ikke dra på torsdagen sånn som alle andre. Fredag morgen tok jeg toget til Kristiansand og Kjevik. Jeg skal jobbe som presse- og informasjonsassistent (heretter kalt PIO) i Bodø, så jeg må på kurs for å lære generell foto og skriving. Og kurset holdes altså her, på Kjevik. I to små uker før jeg får en fantastisk lang påskeferie.
Å komme hit var en overgang av dimensjoner. Plutselig har vi god tid om morgenen, relativt korte dager og ingen superstreng kleskode (sånn utover det åpenbare). Hilser til Kongen før hvert måltid, og i dag har jeg til og med trent. Soldatlivet passer meg helt utmerket.
Jeg kan ikke fatte at rekrutten er over. At det er så mange mennesker jeg aldri kommer til å se igjen, eller at jeg snart sitter på kontoret i Bodø. Av alle steder. At jeg overlevde FELTUKA. Den må jeg nesten skrive et eget innlegg om. Jeg har bestått sanitet nivå 2, idrettsmerket og skarpskyttermerket i sølv. Løpt en mil, bodd i telt, løpt Krigens Krav, herregud, hva er det jeg ikke har gjort i løpet av disse 8 ukene?
Fortsettelse følger. Jeg må få minnene fra rekrutten ned på "papir"!
Torsdag 28. februar marsjerte vi i blå uniformer og sto oppstilt på appellplassen mens det ble holdt taler og utdelt premier for ditt og datt. Så hadde vi en helt enorm lunsj før vi vasket oss ut av kaserna og i mitt tilfelle flyttet inn på nytt rom. Nei, jeg fikk ikke dra på torsdagen sånn som alle andre. Fredag morgen tok jeg toget til Kristiansand og Kjevik. Jeg skal jobbe som presse- og informasjonsassistent (heretter kalt PIO) i Bodø, så jeg må på kurs for å lære generell foto og skriving. Og kurset holdes altså her, på Kjevik. I to små uker før jeg får en fantastisk lang påskeferie.
Å komme hit var en overgang av dimensjoner. Plutselig har vi god tid om morgenen, relativt korte dager og ingen superstreng kleskode (sånn utover det åpenbare). Hilser til Kongen før hvert måltid, og i dag har jeg til og med trent. Soldatlivet passer meg helt utmerket.
Jeg kan ikke fatte at rekrutten er over. At det er så mange mennesker jeg aldri kommer til å se igjen, eller at jeg snart sitter på kontoret i Bodø. Av alle steder. At jeg overlevde FELTUKA. Den må jeg nesten skrive et eget innlegg om. Jeg har bestått sanitet nivå 2, idrettsmerket og skarpskyttermerket i sølv. Løpt en mil, bodd i telt, løpt Krigens Krav, herregud, hva er det jeg ikke har gjort i løpet av disse 8 ukene?
Fortsettelse følger. Jeg må få minnene fra rekrutten ned på "papir"!
19.01.2013
Uke to overlevd
Nå ligger jeg i min egen, gode seng og ser på TV. Mamma lagde rundstykker med bacon til frokost! Dessverre kom jeg FIRE TIMER for sent hjem i går. SAS har nytt datasystem for å si det sånn. Vi ble ombooket tre ganger og endte opp med å fly til Oslo via Bergen (logisk nok........). Men nå er jeg altså hjemme på perm. Min første perm. I uniform. Har uniformsplikt hele helga.
Vet dere hva? Militæret er akkurat som på film. Og armhevinger er svaret på alt. Hvis noen kommer for sent, noen fryser, noen kjeder seg, noen snakker uten tillatelse - armhevinger. Vi går alltid to og to i rekker, mens befalet skriker "HØY! HØY! HØY! VEN! HØY!". Den første lørdagen etter innrykk skulle vi få sove lenge (helt til 07:15, livets gleder ass). 06:00 hamret det på døra, Skrillex var på full guffe i gangen og befalene skrek at vi skulle få på oss feltuniformen og stille på gang. Så løp vi rundt i skogen og hadde fatcamp (aka styrkeøvelser) på stranda i to timer. I mange minusgrader. I mørket. Og så hadde vi gjort oss fortjent til kompanimerke på uniformen. VERDT DET.
Jeg er i kompani 4, tropp 4. Hadde sett for meg (og forberedt meg psykisk på) at jeg skulle dele rom med tre andre jenter. Som enebarn ville det være hardt nok, liksom. Bor på ti manns-rom, da. Heldigvis er vi bare ni jenter her nå. BARE NI. Herregud. Militæret, ass. Sovner overraskende fort, sover overraskende godt, men å dra seg ut av senga 05:15 er det samme helvetet hver morgen. Men etter romvask får vi frokost, og da er liksom dagen i gang, og da er alt fint. Maten er kjempegod her!
Har greid å pådra meg et overbelastet og muligens betent kne, og med 3000 meter-test en uke unna kan dere tro jeg er misfornøyd. Vi med vonde knær (det er en del av oss) står nemlig øverst på lista over rekrutter som risikerer å bli dimmet. Altså sendt hjem. Det får ikke skje. Jeg trives for godt! Nå ringte jeg riktignok mamma og GRÅT på telefonen den første dagen, da. For en trøtt og sliten sivil var det litt for mye å hanskes med på så kort tid. Men man venner seg fort til det, jeg lover. Alle på troppen er kjempehyggelige. Jeg gruer meg allerede til å reise fra Madla om seks uker.
Nå skal jeg dusje, og så hoppe i uniformen. Og så ut, selvfølgelig. Går man i uniform, så går man i uniform. "Glemmer" nok å kjøpe noe "viktig" i byen. HEHE.
PS. Jeg våknet 08:57 i dag. Av meg selv. Dette er hva militæret gjør med døgnrytmen din.
Vet dere hva? Militæret er akkurat som på film. Og armhevinger er svaret på alt. Hvis noen kommer for sent, noen fryser, noen kjeder seg, noen snakker uten tillatelse - armhevinger. Vi går alltid to og to i rekker, mens befalet skriker "HØY! HØY! HØY! VEN! HØY!". Den første lørdagen etter innrykk skulle vi få sove lenge (helt til 07:15, livets gleder ass). 06:00 hamret det på døra, Skrillex var på full guffe i gangen og befalene skrek at vi skulle få på oss feltuniformen og stille på gang. Så løp vi rundt i skogen og hadde fatcamp (aka styrkeøvelser) på stranda i to timer. I mange minusgrader. I mørket. Og så hadde vi gjort oss fortjent til kompanimerke på uniformen. VERDT DET.
Jeg er i kompani 4, tropp 4. Hadde sett for meg (og forberedt meg psykisk på) at jeg skulle dele rom med tre andre jenter. Som enebarn ville det være hardt nok, liksom. Bor på ti manns-rom, da. Heldigvis er vi bare ni jenter her nå. BARE NI. Herregud. Militæret, ass. Sovner overraskende fort, sover overraskende godt, men å dra seg ut av senga 05:15 er det samme helvetet hver morgen. Men etter romvask får vi frokost, og da er liksom dagen i gang, og da er alt fint. Maten er kjempegod her!
Har greid å pådra meg et overbelastet og muligens betent kne, og med 3000 meter-test en uke unna kan dere tro jeg er misfornøyd. Vi med vonde knær (det er en del av oss) står nemlig øverst på lista over rekrutter som risikerer å bli dimmet. Altså sendt hjem. Det får ikke skje. Jeg trives for godt! Nå ringte jeg riktignok mamma og GRÅT på telefonen den første dagen, da. For en trøtt og sliten sivil var det litt for mye å hanskes med på så kort tid. Men man venner seg fort til det, jeg lover. Alle på troppen er kjempehyggelige. Jeg gruer meg allerede til å reise fra Madla om seks uker.
Nå skal jeg dusje, og så hoppe i uniformen. Og så ut, selvfølgelig. Går man i uniform, så går man i uniform. "Glemmer" nok å kjøpe noe "viktig" i byen. HEHE.
PS. Jeg våknet 08:57 i dag. Av meg selv. Dette er hva militæret gjør med døgnrytmen din.
03.01.2013
2013
Jeg har ingen nyttårsforsetter, og heller ikke særlig mange forventninger til dette året. Det som skjer, det skjer. Hva jeg vet er at det blir annerledes. Jeg forandrer meg hele tiden - livet mitt kommer til å forandre seg igjen og igjen... og igjen. Om fem dager flytter jeg til Stavanger. Om seks dager er jeg i militæret!
Ingenting er som jeg hadde tenkt meg at det skulle bli for et par år siden. Jeg begynner å få en mye bedre forståelse for meg selv. Samtidig føler jeg ikke at jeg forstår noe. Hvem jeg er, hva jeg vil - jeg vet ikke. Dette året er i aller største grad et blankt ark. Et veldig blankt ark. Akkurat nå føler jeg ikke at det haster å finne ut hva jeg skal gjøre videre. Jeg teller ikke lenger ned dager til russetid, eksamen eller skoleslutt. Eller skolestart.
Jeg føler at livet mitt settes på pause mens jeg er i militæret. At jeg skal leve i en grønn boble og at 2014 plutselig banker på og vil vite hva som skjer. Men det blir nok ikke sånn. Jeg lærer hele tiden, møter nye mennesker og oppdager nye sider ved meg selv. Og kanskje jeg finner ut hva som blir neste steg.
Jeg vet ikke hvordan det skal gå med denne bloggen. Den får stå så lenge, jeg sletter den ikke med det første. Jeg vil kunne se tilbake, selv om det er på en tid og en Eline som virker veldig fremmed. Det som er på denne bloggen er liksom ikke meg lenger. Kanskje jeg starter opp igjen i år, kanskje neste år. Kanskje aldri. Me får sjå.
Godt nytt år enn så lenge!
Ingenting er som jeg hadde tenkt meg at det skulle bli for et par år siden. Jeg begynner å få en mye bedre forståelse for meg selv. Samtidig føler jeg ikke at jeg forstår noe. Hvem jeg er, hva jeg vil - jeg vet ikke. Dette året er i aller største grad et blankt ark. Et veldig blankt ark. Akkurat nå føler jeg ikke at det haster å finne ut hva jeg skal gjøre videre. Jeg teller ikke lenger ned dager til russetid, eksamen eller skoleslutt. Eller skolestart.
Jeg føler at livet mitt settes på pause mens jeg er i militæret. At jeg skal leve i en grønn boble og at 2014 plutselig banker på og vil vite hva som skjer. Men det blir nok ikke sånn. Jeg lærer hele tiden, møter nye mennesker og oppdager nye sider ved meg selv. Og kanskje jeg finner ut hva som blir neste steg.
Jeg vet ikke hvordan det skal gå med denne bloggen. Den får stå så lenge, jeg sletter den ikke med det første. Jeg vil kunne se tilbake, selv om det er på en tid og en Eline som virker veldig fremmed. Det som er på denne bloggen er liksom ikke meg lenger. Kanskje jeg starter opp igjen i år, kanskje neste år. Kanskje aldri. Me får sjå.
Godt nytt år enn så lenge!
10.11.2012
Uke førtietellerannet
Jobb. Hver dag, jobb. Må til frisøren for å stripe håret. Løpe. Jobbe enda mer. Være litt sosial, kanskje.
Har ingen kontroll på tiden lenger, synes jeg. Aner ikke hvilken uke vi er i, hvilken dato det er, hva som må gjøres, når jeg burde legge meg. Er sliten. Tenker mye. Må ikke glemme å løpe.
Har ingen kontroll på tiden lenger, synes jeg. Aner ikke hvilken uke vi er i, hvilken dato det er, hva som må gjøres, når jeg burde legge meg. Er sliten. Tenker mye. Må ikke glemme å løpe.
01.11.2012
Please be good to me.
Oktober 2012 takker i dette minutt for seg. På sett og vis vil jeg gjerne glemme oktober, men å glemme er ikke alltid så lett. Det eneste jeg kan gjøre er å fokusere på november. På alt som ligger foran meg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)