Uke to overlevd

Nå ligger jeg i min egen, gode seng og ser på TV. Mamma lagde rundstykker med bacon til frokost! Dessverre kom jeg FIRE TIMER for sent hjem i går. SAS har nytt datasystem for å si det sånn. Vi ble ombooket tre ganger og endte opp med å fly til Oslo via Bergen (logisk nok........). Men nå er jeg altså hjemme på perm. Min første perm. I uniform. Har uniformsplikt hele helga.

Vet dere hva? Militæret er akkurat som på film. Og armhevinger er svaret på alt. Hvis noen kommer for sent, noen fryser, noen kjeder seg, noen snakker uten tillatelse - armhevinger. Vi går alltid to og to i rekker, mens befalet skriker "HØY! HØY! HØY! VEN! HØY!". Den første lørdagen etter innrykk skulle vi få sove lenge (helt til 07:15, livets gleder ass). 06:00 hamret det på døra, Skrillex var på full guffe i gangen og befalene skrek at vi skulle få på oss feltuniformen og stille på gang. Så løp vi rundt i skogen og hadde fatcamp (aka styrkeøvelser) på stranda i to timer. I mange minusgrader. I mørket. Og så hadde vi gjort oss fortjent til kompanimerke på uniformen. VERDT DET.

Jeg er i kompani 4, tropp 4. Hadde sett for meg (og forberedt meg psykisk på) at jeg skulle dele rom med tre andre jenter. Som enebarn ville det være hardt nok, liksom. Bor på ti manns-rom, da. Heldigvis er vi bare ni jenter her nå. BARE NI. Herregud. Militæret, ass. Sovner overraskende fort, sover overraskende godt, men å dra seg ut av senga 05:15 er det samme helvetet hver morgen. Men etter romvask får vi frokost, og da er liksom dagen i gang, og da er alt fint. Maten er kjempegod her!

Har greid å pådra meg et overbelastet og muligens betent kne, og med 3000 meter-test en uke unna kan dere tro jeg er misfornøyd. Vi med vonde knær (det er en del av oss) står nemlig øverst på lista over rekrutter som risikerer å bli dimmet. Altså sendt hjem. Det får ikke skje. Jeg trives for godt! Nå ringte jeg riktignok mamma og GRÅT på telefonen den første dagen, da. For en trøtt og sliten sivil var det litt for mye å hanskes med på så kort tid. Men man venner seg fort til det, jeg lover. Alle på troppen er kjempehyggelige. Jeg gruer meg allerede til å reise fra Madla om seks uker.

Nå skal jeg dusje, og så hoppe i uniformen. Og så ut, selvfølgelig. Går man i uniform, så går man i uniform. "Glemmer" nok å kjøpe noe "viktig" i byen. HEHE.

PS. Jeg våknet 08:57 i dag. Av meg selv. Dette er hva militæret gjør med døgnrytmen din.

2013

Jeg har ingen nyttårsforsetter, og heller ikke særlig mange forventninger til dette året. Det som skjer, det skjer. Hva jeg vet er at det blir annerledes. Jeg forandrer meg hele tiden - livet mitt kommer til å forandre seg igjen og igjen... og igjen. Om fem dager flytter jeg til Stavanger. Om seks dager er jeg i militæret!

Ingenting er som jeg hadde tenkt meg at det skulle bli for et par år siden. Jeg begynner å få en mye bedre forståelse for meg selv. Samtidig føler jeg ikke at jeg forstår noe. Hvem jeg er, hva jeg vil - jeg vet ikke. Dette året er i aller største grad et blankt ark. Et veldig blankt ark. Akkurat nå føler jeg ikke at det haster å finne ut hva jeg skal gjøre videre. Jeg teller ikke lenger ned dager til russetid, eksamen eller skoleslutt. Eller skolestart.

Jeg føler at livet mitt settes på pause mens jeg er i militæret. At jeg skal leve i en grønn boble og at 2014 plutselig banker på og vil vite hva som skjer. Men det blir nok ikke sånn. Jeg lærer hele tiden, møter nye mennesker og oppdager nye sider ved meg selv. Og kanskje jeg finner ut hva som blir neste steg.

Jeg vet ikke hvordan det skal gå med denne bloggen. Den får stå så lenge, jeg sletter den ikke med det første. Jeg vil kunne se tilbake, selv om det er på en tid og en Eline som virker veldig fremmed. Det som er på denne bloggen er liksom ikke meg lenger. Kanskje jeg starter opp igjen i år, kanskje neste år. Kanskje aldri. Me får sjå.

Godt nytt år enn så lenge!