Til deg fra meg

Jeg er i mitt tjuende leveår her på denne planeten. Jeg er presse- og informasjonsassistent i Forsvaret og jeg har tenkt til å søke flygeskole eller befalskole i 2014. Jeg både vet og vet ikke hva det skal bli av livet mitt, men jeg føler at det har tatt en retning. At jeg er på vei et sted.

Har lest gjennom det som står her, og mye av det er morsomt. Det er minner. Men det er ikke meg. Ikke nå lenger. Jeg er ikke å finne her inne lenger, og hvis jeg noen gang får lyst til å skrive igjen, gjør jeg det nok på en ny platform. På intervjuet mitt til stillingen hos Forsvaret spurte de om jeg hadde skrevet noe. Og jeg ga dem adressen til denne bloggen. Og jeg fikk stillingen. Kanskje det er takket være alle minnene jeg har foreviget her inne, kanskje er det takket være noe helt annet.

På tirsdag går flyet til Bodø, og jeg vet ikke når jeg kommer hjem neste gang. Det kommer til å bli så alt for bra der oppe, med gode venner, verdens flotteste gutt ved min side og forhåpentligvis en spennende jobb. Og jeg er så spent på hvordan livet mitt blir fremover.

Denne bloggen har hatt sine glansdager, men nå føler jeg meg ferdig. Det er rart å se tilbake på hvordan jeg har utviklet meg. Fint å kjenne på hvor bra jeg har det nå. Takk for det. Takk for meg!

Språklig miljøskade (aka ting jeg har begynt å si etter rekrutten)

Good!

Det er krise.

Ikke greit.

Trist liv.


Og ikke minst har jeg fått streng beskjed om å ikke si "lol" og om å slutte å bite negler. Så får vi se, da. Hvordan det går.

Jeg har trent både i går og i dag. Satte standarden i går med en langintervalløkt på tilsammen 30 minutter, og en styrkeøkt etter det. Hvilken bedre grunn enn militæret har man egentlig for å komme i form? Har jeg forresten nevnt at jeg er nede på 16:27 når det gjelder 3000 meter?! I oktober løp jeg den på 22:22. Så her snakker vi. Jeg er et levende bevis på at selv sofagriser klarer seg fint her inne. Jeg bestod ikke en gang push-ups og hang-ups, altså. Klarte ingen! Sommerarmer 2013.

Livet som flysoldat

En mer passende tittel på dette innlegget hadde kanskje vært "uke 8 overlevd". Eller enda bedre, "rekrutten overlevd"! Jeg er ikke rekrutt lenger, nå er jeg flysoldat Johansen. :-) :-) :-)

Torsdag 28. februar marsjerte vi i blå uniformer og sto oppstilt på appellplassen mens det ble holdt taler og utdelt premier for ditt og datt. Så hadde vi en helt enorm lunsj før vi vasket oss ut av kaserna og i mitt tilfelle flyttet inn på nytt rom. Nei, jeg fikk ikke dra på torsdagen sånn som alle andre. Fredag morgen tok jeg toget til Kristiansand og Kjevik. Jeg skal jobbe som presse- og informasjonsassistent (heretter kalt PIO) i Bodø, så jeg må på kurs for å lære generell foto og skriving. Og kurset holdes altså her, på Kjevik. I to små uker før jeg får en fantastisk lang påskeferie.

Å komme hit var en overgang av dimensjoner. Plutselig har vi god tid om morgenen, relativt korte dager og ingen superstreng kleskode (sånn utover det åpenbare). Hilser til Kongen før hvert måltid, og i dag har jeg til og med trent. Soldatlivet passer meg helt utmerket.

Jeg kan ikke fatte at rekrutten er over. At det er så mange mennesker jeg aldri kommer til å se igjen, eller at jeg snart sitter på kontoret i Bodø. Av alle steder. At jeg overlevde FELTUKA. Den må jeg nesten skrive et eget innlegg om. Jeg har bestått sanitet nivå 2, idrettsmerket og skarpskyttermerket i sølv. Løpt en mil, bodd i telt, løpt Krigens Krav, herregud, hva er det jeg ikke har gjort i løpet av disse 8 ukene?

Fortsettelse følger. Jeg må få minnene fra rekrutten ned på "papir"!