Why do all good things come to an end?

I kveld var det ingen på Lyd og Lys som ville dra hjem. Når man drar hjem etter nedrigg, da er det jo over. Revyen er over. Livet føles litt meningsløst.

Mens vi ventet på at gruppesjefene skulle låse utgangsdøren etter seg, begynte vi å gå. Jeg sa at "vi kan jo ikke gå uten dem" og det var da det slo meg - vi ser ingen av dem på Lyd og Lys neste år. Vi er små barn som skal forlate redet, spre vingene og fly vår vei. Nå skal vi klare oss selv, til tross for at vi per i dag er 5 gjenværende medlemmer i gruppen. Det ble mange tårer og en rørende avskjed, gruppeklemmer og store, gode "jeg kommer til å savne deg"-klemmer. Jeg gråt. Og jeg gråter jo aldri. Det er trist at vi ikke kommer til å være en gjeng på neste års revy, så trist at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Jeg er sliten, sulten, lei meg og trøtt, men det eneste jeg tenker på er revy. Jeg gleder meg til å holde på med lys neste år, det er litt tøft å være den som skal lære bort. Det blir helt forferdelig å savne over halvparten av gruppen. Jeg gruer meg og gleder meg.

Lyd og Lys på Elvebakkenrevyen 2011, jeg er fantastisk glad i dere!