No one really knows how hard life was

Drøyt sliten. Jeg har nettopp omtrent svelget en hel pizza uten å tygge den. Én persons-pizza, altså. Faktisk pleier jeg aldri å orke en hel slik pizza, men jeg har ikke spist siden min pensjonist-tidlige middag. Trodde jeg skulle dø av sult da mamma hentet meg på jobb. Vi kom oss ikke hjem før halv tolv, og nå er klokka nesten halv ett! Herregud, hvor blir det av tiden.

Ellers hater jeg morgendagen relativt intenst. Og hele resten av skoleåret hvis vi skal gå inn i detalj. I morgen har jeg en slags fremføring om det kvenske språket, en svær innlevering og en enda større presentasjon av fotoprosjektet jeg har jobbet med de siste sju ukene... "Men på lørdag er det jo ferie!" tenker dere sikkert. "Nei" svarer jeg. Det er jo revy i sånn 4 uker fra og med lørdag. Halla, influensa. Lenge siden sist. Jeg kjenner det på meg.

Må flire av mine mørke tanker. Går jo an å være positiv? Revy er gøy, for eksempel. Skole kan gå og dø. Se hvem som bryr seg hvis skolen dør.

Se der, ja! Jeg kan smile. Fra Paris i august 2011. Mamma er den beste fotografen.