Hudfarget er det nye lilla og jeg liker det ikke

Jeg fant akkurat ut at jeg hater fargen på bloggen min. Det ser nesten ut som hud, æsj. Så den skal skiftes. Til hva er foreløpig ubestemt. Nuvel. Jeg skal liksom skrive en slående god artikkel om kroppsfiksering, hurra for det, og jeg kommer ikke lengre enn halvveis i hoveddelen. Nokså frustrerende egentlig. Mamma løper opp og ned og hoster sånn ekkel tørrhoste. Hun begynner å bli syk, stakkars. Dette ble intet annet enn en kort oppsummering av nuet fra under min varme dyne.

Apropos varm dyne, nå er høsten her for fullt altså! Jeg trodde jeg skulle dø på vei til bussen i morges, selv med lue, votter og skjerf på kroppen. Som om ikke det var ille nok, blir bussen stappfull av folk i vinterhalvåret. Stappfull av alle de hverdagsheltene som ikke lenger går eller sykler til jobben, og som velger å ta plassen min på bussen i stedet. Innen vi kom oss til min endestasjon, var bussen så full at det er et mirakel at den i det hele tatt klarte å flytte på seg. Jeg føler meg så dum når jeg unnskylder meg med en søt liten barnestemme, for så å kave rundt i et menneskehav, bare for å komme meg av! Buss til skolen er totalt overvurdert.

Klasserommet var like kaldt, men i gymtimen fikk alle litt fart på stumpene. Vi hadde spinning og introduksjon til de veldig ambisiøse styrkeapparatene. Jeg visste ikke at spinning var en aktivitet man faktisk kunne ha i en gymtime, men man lærer så lenge man lever! Det var ikke så ille heller, tro det eller ei.

Nå burde jeg fortsette på "Dagens moderne fyrstikkmenneskesamfunn" og bli ferdig med det. Mamma klager på hvor lite jeg spiser for tiden, så jeg må nok få i meg en skikkelig gedigen middag, just to prove her wrong :) Her har vi jobbing på høyt nivå serru!