Jeg tar bussen til skolen hver dag, og det skal jeg fortsette med i tre år til. Det er ikke før du har tatt den samme bussen et par ganger, at du innser hvor rare alle de andre om bord er. I går var mitt morgentrøtte tryne og resten av meg velsignet med en dame i førti- eller femtiårene som hadde det overdrevent gøy med tyggisen sin. Hun smattet i vei og lekte seg ordentlig, og jeg forbannet meg selv for å ha glemt iPoden min hjemme. Den tabben gjør jeg ikke igjen.
Som oftest treffer man på mennesker som sitter eller står stille og rolig, og ikke gjør så mye ut av seg. Derfor kan det virke som om alle de spesielle kommer på min buss med vilje.. Hva er vitsen i å bane seg i vei på en ellers stappfull buss, kjefte på alle passasjerene og klage på livet ditt når ingen hører på eller har mulighet til å flytte på skrotten? Søvn er muligens noe man burde satse på.
Skolebussen min. You wish, liksom. Jeg fortsetter ferden i noen år til, og det blir sikkert en masse flotte innlegg om damen som satte seg på meg, eller den gamle mannen som spente bein på meg, ved et uhell naturligvis. Nå kan dere imidlertid nyte resten av kvelden og også eventuelt morgendagen før jeg lar høre fra meg igjen. Skole er drepen for bloggen, det må jeg bare få sagt. Likevel, slapp av godtfolk, jeg lar ikke skolen ta knekken på meg. Ennå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar