Trying not to fall

Ute regner det, dessuten er det kaldt. Været kunne ikke passet bedre til en vitnemålsutdeling. Forresten, kanskje det kunne det.

Det er faktisk ikke så lenge siden jeg sto i en skolegård stappa full av mennesker jeg aldri hadde møtt før i hele mitt liv. I kveld skal jeg skilles fra alle disse menneskene, og så skal jeg atter en gang stå alene i en skolegård full av fremmede. Når den tid kommer.

Selv om jeg gleder meg til å kunne si at jeg er helt ferdig med grunnskolen, er det fortsatt skummelt. Det er skummelt å

tenke på at en liten håndfull elever skal drysses utover hele Oslo, og det er skummelt å tenke på at vi kanskje aldri får sett hverandre igjen. Det skumleste av alt er at jeg ikke vet hvor jeg kommer til å ende opp. Ikke vet jeg med hvem, heller.

Lærerne var på gråten i hele dag, men de skjulte det godt, det skal de ha. Dessuten vet de, akkurat som oss, at det kommer til å gå bra. Verden kommer ikke til å gå under i dag heller.

Det blir spennende med 600 mennesker i èn og samme gymsal etterpå. 200 av dem med enorme sommerfugler i magen. Og kanskje noen med en liten tåre i øyekroken. Vi er faktisk ferdige med ti år på skole. Vi kan klare alt.