Pop the glock the glock you pop

Jeg ligger fortsatt rett ut i senga, og ja, jeg føler meg fortsatt som et skittent klesplagg. Jeg pusset nettopp nesen min for 2785031. gang, og har så vidt vært ute av senga for å snoke litt på kjøkkenet. Innerst inne vet jeg at det ikke dukker opp nye ting hver gang jeg åpner skapene, men jeg håper likevel at det finnes en slags magisk kjøkkenfe som tryller fram gode ting til meg.

Koselig var det da å få en mail fra Hilde Christina, den beste bloggeren av de jeg følger og vet om. Hun svarte på et av bidragene mine til en give away, og ønsket meg lykke til i den, så da ble jeg ved godt mot, selv om minuttene snegler seg avgårde og jeg snart er lens for filmer å se på.














For å få meg en god latter har jeg lest gjennom meningsløse msn-samtaler og poster på facebook. Om jeg har lite å gjøre, sa du? Jeg kom da i det minste på et morsomt sitat fra en skoledag tidligere i år. Jentene samles alltid og spiser felles rundt en pult, og Eivind sin var den som fikk gjennomgå denne gangen.. En nok så saklig Eivind bestemte seg for å få oss vekk:

"Jeg må dessverre meddele at dette er min pult..."